Tannlegen er ikke noe å være redd for...Mistenksom, nå!

Vi er nok mange som er overbevist om at tannleger på fritiden liker å skyte på småfugler, gnikke isopor på vinduene til ungjenter som sitter barnevakt, skremme småbarn i mørket og er ivrige deltagere på allehelgensnatt. Men så han vi kanskje ikke hatt så forståelsesfulle foreldre og tannleger som denne gutten her.

Denne videoserien er en flott fortelling av hvordan Callan som ikke bare er redd for tannleger, men også alt som er nytt og fremmed, blir trent av sin mamma. Hun bruker mini-marshmellows som belønning (Callans eget valg), bruker en klikker som markør for rett atferd og bruker ord og signaler for å informere Callan om rett atferd.

Hun forsøker å passe på at kravene til Callan ikke blir for store - dvs at det er viktig at han ikke får panikk og å unngå at han begynner å trekke seg tilbake til et "tryggere sted" fra det stedet hvor han får belønningen.

Hun begynner derfor allerede å belønne utenfor tannlegekontoret. Samtidig med dette gjør hun hjemmetrening. Hun belønner Callan for å sitte i en stol (hjemme) og åpne munnen. Hun har også en treningsomgang hvor han skal berøre ulike deler av bilder som hun har tatt på tannlegekontoret og en hvor han skal bruke en tannlegeleke.

Mammaen bruker noen ganger bamsen til Callan til å gjøre ting mindre skremmende og hun gir aldri gir oppmerksomhet på fryktatferd. Hun gir tydelige signaler om ønsket atferd, bruker sin egen plassering av belønninger til å få ham dit hun vil og dersom det går litt dårlig finner hun lettere atferder eller får ham til å trene henne selv til de samme atferdene. Se hvordan det går fremover her:

Sitte i stol og åpne munnen:

Ta på bilder:

Være tannlege selv:

Første tur:

Andre tur:

Tredje tur:

Fjerde tur:

Femte tur:

Sjette tur:

Og syvende tur (1 uke siden!):

Jippi! Sitter i stolen og åpner munnen mens det borres i naborommet!

Mer enn hva jeg pleier å begynne å svette av når det gjelder tannlegekontorer. Dette etter at min mor og tannlegen satt på meg da jeg var seks år og borret i alle seksårsjekslene mine uten bedøvelse. Dette var en av de første gangene jeg var til tannlege. Jeg hylte av skrekk mens de oppgitt og kanskje litt sint fortalte meg at det ikke var noe å være redd for :) Jeg husker det meget godt, kan du si. Heldigvis gruer jeg meg ikke før jeg sitter i stolen, men disse lydene og luktene og skrapingen i tennene med den derre nålen gjør at jeg stivner i hele kroppen. Etterpå er jeg utslitt og stiv og støl.

Etter at jeg slo til en tannlege i panikk, kremt, har jeg heldigvis kommet til en tannlege som jeg har en avtale med om at hun sier til meg alt hun skal gjøre på forhånd. "Nå skal jeg skrape litt i tennene dine med denne" osv. Det virker på den måten at hun i det i det minste ikke er i fare for å bli overfalt av meg. Flink, hva?!

Til mammaen til Callan: Lykke til med treningen videre! Gleder meg til å se fortsettelsen!

Innsikslæring hos ...eh... duer

Det kan ikke være mulig, tenker du. Har duer innsikt? Gi meg et eksempel!

Denne duen har lært at å hoppe ikke er "lov", og må altså komme seg til den fristende bananen på annet vis. Duen har blitt trent med operant betinging til å dytte bokser, klatre på bokser og til å hakke på plastbananer. Alt belønnet med korn. Og hver enkelt atferd for seg.

Men denne gang er du ALENE, lille due.

Bananen er utenfor din rekkevidde og du må selv finne løsningen med dine fem små gram med hjerne. Alt du får er en boks. Finn ut av det, Robinson. Vi tar tiden...




Innsikt er altså å bruke gamle erfaringer til å løse nye problemer. Denne bruker ca ett minutt. Forsøket ble gjennomført av professor Epstein og ble publisert i det prestisjetunge magasinet Nature i 1984. Se sammendrag her.

Videoen skal visstnok være en original fra det opprinnelige studiet.

Overtro og autoshaping på mennesker

Denne er hysterisk. Her er noen "forsøkspersoner" som på et TV-show viser bisarr og underholdende atferd som resultat av det de opplever som forsterkning på atferden deres.

Faktisk er det hele non-kontingent (dvs at poengene kommer vilkårlig). Poengene blir nemlig på komisk vis bestemt av en gullfisk...

Resultatet er en mengde kreativ atferd og til dels overtroisk atferd. Hvis du har lyst til å se belønningssugne folk som hopper på hoppeball, "rocker" med rockering og smeller ballonger - trykk på play :)

 

Barn lærer mer av belønning og mindre av korrigering

Utdrag fra artikkel på forskning.no: 

Små barn har vanskelig for å lære av sine egne feil. Men det hjelper å gi dem positive tilbakemeldinger, viser ny nederlandsk forskning.

Testpersonene i studien ble gitt flere enkle dataøvelser som gikk ut på å plassere forskjellige objekter i riktige kategorier. Etter første forsøk, fikk de positiv tilbakemelding (bra jobbet!) eller negativ tilbakemelding (galt svar!) avhengig av om de hadde fått riktig svar eller ikke.

- Vi målte deretter hjerneaktiviteten (fMRI-målinger) samtidig som vi noterte antall riktige svar.

Forskerne fant ut at barna i den minste aldersgruppen hadde særlige vansker med å lære, og forandre strategi, hvis de først hadde fått negativ tilbakemelding.

Områdene i den prefrontale korteksen ble heller ikke aktivert i like stor grad, som det man så hos de eldre barna og voksne. Men hvis de hadde fått positiv tilbakemelding, fant man høy aktivitet i det samme området. Dette kan bety at yngre barn har en helt annen læringsstrategi enn eldre. 

De eldre barna ser dessuten ut til å være mye flinkere til å ta til å forstå hva de har gjort galt, for så å bruke det til å lære av sine feil. Voksne gjør det samme, men da mye mer effektivt. For yngre barn ser det ut til at verbal belønning må til, ifølge forskningsarbeidet.

- Det å lære fra sine feil er en mye mer kompleks handling enn det å bare fortsette i samme løype som før. Man må spørre seg selv hva nøyaktig som gikk galt og hvordan det var mulig, sier Crone på Universiteit Leiden sin hjemmeside.

Den nye nederlandske studien er unik i den forstand at tidligere studier kun har sammenlignet barn med andre voksne, og ikke barn med barn. Informasjonen kan dermed bli viktig i forhold til å øke forståelsen for hvordan barn lærer på de ulike alderstrinnene, noe som igjen kan anvendes i skolesystemet.

En naturvitenskapelig forklaring på skitne vinduer

Kjære venner. Det er en forklaring på hvorfor vinduene våre nå er skitne øverst og skjoldete nederst. Og at de bare må få være sånn.

Det nytter nemlig ikke å klage på kvaliteten når ungene selv tar initiativ til å vaske vinduene. Anne Mathilde innførte poenger for å vaske vinduer i går. Og siden hun hadde sett seg ut fra poenghyllen noen små metallskåler fra Ikea som hun kunne bruke til hundeskål til plastdyret "Nusse", måtte hun finne på flere aktiviteter som tilsammen gav over 20 poeng.

Leksene var hun ferdig med. Søren klype...Hva skal en stakkars gjøre da?

Vaske vinduer? 8 poeng gir det. Pluss de 8 hun allerede hadde for å rydde av middagsbordet. Og hvis man legger til 8 poeng til for å vaske veggen bak babystolen - æsj all den tomatsausen - så...? "Mamma, er 24 mer en 2o?"

Hun satte igang uten å spørre og uten veiledning. Fant klut i skuffen, vætet den og brød seg ikke så hardt om såpe. Mammaen tok bilde da hun oppdaget henne.

Driiiitlett! Skolejenten min vil øke kriteriene

Anne Mathilde er blitt skolejente, og jeg er blitt mamma til en skolejente. Læringskurven er vel så høy for foreldrene i den nye situasjonen, men datteren vår stortrives fra første dag. Jeg var imponert da Anne Mathilde kom hjem etter tredje dagen på skolen og hadde lært en engelsk sang hvor de teller baklengs. "Ten little birds sitting on a train, one flew away, how many do remain? Nine little birds...etc". Flink lærer!!

Nå proklamerte hun at mange av oppgavene som hun har på belønningssystemet sitt var hun blitt så flink til at det var på tide å bytte dem ut igjen. "Dette er jo driiiitlett!". Jeg foreslo at hun kunne få poeng for å gjøre leksene sine, og det jublet hun over. Sammen satte vi oss ned og gikk gjennom skjemaet. Hun ville ha poeng for ting hun trengte å bli flinkere til. Mammaen nikket fornøyd og funderte på om jeg har fortalt henne at dette er hele poenget eller om hun selv har funnet ut at dette er en god idé? Uansett var entusiasmen høy.

Vi forkastet belønning for: morgenstellet (kle på seg, pusse tenner osv), kveldsstellet, gå med klemmer/strikk i håret, dekke på bordet, børste håret, gi oss grytekluter når vi lager mat (et av hennes mer sprø forslag) og vaske hender. Alt dette gikk veldig greit nå var vi enige om.

Vi beholdt belønning for å rydde rommet, rydde av bordet, lage mat og hente posten. Så inkluderte vi: gjøre lekser, øve på å lese (hennes forslag), øve på å regne (mitt forslag, begeistret tatt i mot), hjelpe til å vaske (mitt forslag, ikke så begeistret tatt i mot, men akseptert med tydelig krav om høye poenger) og vaske vinduer (bare pga en morsom clip-art hun så med en katt som vasker vindu med tungen).

Hun får være med å påvirke hvor mange poenger hun skal ha for hver aktivitet. Før skjønte hun ikke at det var lurt å forhandle seg til en høy verdi, men i dag måtte jeg justere forslag rundt 1 million, tusen og hundre. Vi ble til slutt enige om 8 poeng for alle aktivitetene. Jeg tror hun skjønte at det var så langt hun kunne få meg og da var det gunstigst å få dette på alle :)

Bare skryte - Aldri mase
En ting jeg har merket meg som viktig rundt dette med å få et slikt system til å virke, er at disse aktivitetene må det under ingen omstendigheter ikke mases på. Da blir de negativt ladde. Poenget er at de skal bli positive.

Oppgaver som å gjøre lekser og hjelpe til å rydde vet hun at hun ikke kan sno seg unna uansett. Når jeg ber henne gjøre det sier jeg ikke "Kan du gjøre leksene dine nå?". Jeg sier "Etter du er ferdig med å bade den dukken, skal du gjøre leksene dine". Ikke rom for diskusjon. Dette går stort sett ganske greit fordi jeg ikke gir etter for forsinkelser som at dukken også må mates og lalles.

Andre mindre viktige oppgaver forsøker jeg å få frem spontant ved å legge til rette for at de skal oppstå. Jeg skjærer opp alt til pizzaen og baker ut deigen slik at det bare er å legge på. Jeg setter frem en vakker og feminin kurv som hun kan hente posten i. Eller jeg hinter om gunstige ting rundt aktiviteten. "Mamma sendte jo postkort til deg fra Dubrovnik på lørdag, mon tro om det er kommet frem?".

Superprestasjon
Daglig forundrer jeg meg over at det er tilnærmet fullstendig stimuluskontroll på atferden "putte skoene i skoskapet". For et og et halvt år siden gav jeg full gass på belønning på den atferden en gang hun gjorde det spontant. Jeg jublet, klappet i hendene og sa hun kunne få velge noe fritt fra poenghyllen sin. Siden har jeg passet på å en gang i mellom (før oftere, men nå ca hver tredje måned) skryte av henne for å gjøre dette. Atferden er så perfekt etablert at jeg tror hun kommer til å ta dette med seg inn i voksenlivet.

Verre står det til med foreldrene. Kan noen komme hjem til meg og gi meg en klem om de mot formodning skulle fange meg i å putte skoene i skapet når jeg kommer hjem fra jobb? :)

Under er poenglisten hennes slik den ser ut nå. Vi bruker penn til å streke på poeng i høyre ruten. Og stryker så ut når hun tar ut ting/aktiviteter med avtalt verdi.
Belonningssystem%20Anne%20Mathilde%20hosten%202008.pdf

Stopp diskriminering nå!

Har du noen gang lett i kjøkkenskuffen etter den blå sleiven og ikke funnet den? Inntil det går opp for deg at den ikke er blå, men faktisk er gul? Og når du leter etter en gul sleiv, finner du den så lett som bare det, selv om det er den eneste sleiven i skuffen? Kanskje du er et offer for kategorisering.

Forrige gang skrev jeg om at dyr og mennesker har evnen til å kategorisere. Kan det tenkes at vi har så lett for å kategorisere at det kan komme i konflikt med vår evne til å diskriminere?

En gammel artikkel jeg nettopp leste tok for seg dette. Her skulle en gruppe barn lære seg å diskriminere en spesiell bokstav. De gikk gjennom en diskrimineringstrening hvor de tilsynelatende fikk ganske god kontroll på hvilken bokstav som var viktig. Deretter fortsatte forsøket med at bokstaven kun befant seg i ord som hadde med hannkjønn å gjøre. Det motsatte ordet var et hunkjønnsord. Som "s" i okse vs ku.

Etter noen repetisjoner med "kjønnsladde" ord mente forfatteren at elevene glemte bokstavdiskrimineringen, og kun konsenterte seg om hannkjønnet. Dette kunne testes med at kjønnsladde ord uten bokstaven ble presentert og elevene fremdeles valgte hannkjønnsordene. Til og med ved introduksjon av bokstaven "s" i hunnkjønnsordet (vær vs søye) valgte elevene fremdeles hannkjønnsordet.

Er biologien vår slik at vi prioriterer viktige opplysninger og siler ut det som kan synes irrelevant? I så fall må vi som trenere av dyr (og mennesker) være klar over at de kan gjøre "feil", selv om vi tror har gjort en perfekt jobb med å få etablert diskriminering. Vi må ta høyde for at det som synes innlysende for oss, ikke trenger å være innlysende for den som blir trent.

Og vi kan til og med forvente at dyret vil lete med lys og lykte etter noe som for dem vil være mer "logisk" eller enklere å diskriminere.

Dessverre inneholdt ikke artikkelen noen spesielt god beskrivelse av resultater og metode. Kanskje noen lesere kan hjelpe til med å finne frem til mer spennende litteratur på dette?

Kompetente barn og motiverende lærere

Interessant å se at Aftenposten omtaler TagTeach i skolen! Jeg har tidligere skrevet om hvordan jeg bruker et belønningssystem på min datter for å gjøre henne kjappere og flinkere i enkelte atferder.

I dag hadde hun samlet seg opp 52 poeng og vant et "50-poengers" sminkesett som jeg hadde kjøpt for en slikk og ingenting på Lindex i restekurven etter julesalget. Vel sminker hun seg mer som en klovn enn en prinsesse, men øvelse gjør mester :) Hun mente selv at det var det fineste hun noen gang hadde vunnet og sa at hun hadde ønsket seg et slik sett hele livet. Belønningen er viktig for at hun skal fortsette og jobbe for poengene!

Hun har begynt å virkelig få dreisen på morgenstellet. I dag våknet hun mens jeg var i dusjen og overrasket meg med å komme opp ferdig påkledd! Når permisjonen min er over skal det være godt å være i mål med en del viktige atferder hos henne, slik at jeg slipper og mase :)

Siklende hunder og smarte kakerlakker

For nesten hundre år siden demonstrerte den berømte fysiologen Pavlov at hunder kan lære å sikle som en respons på et nøytralt stimuli. Når han ringte i bjellen sin siklet hundene hans som om det var mat de var presentert. Dette var etter noen repetisjoner der mat og lyden av bjelle var presentert omtrent samtidig.

Dette kalles klassisk betinging og nå har japanske forskere ved Tohoku University's Graduate School of Life Sciences funnet at kakerlakker viser samme siklerespons som hunder!

I eksperimentet fikk kakerlakkene et luktstimuli mens de ble matet med sukkervann. Når de senere ble presentert for lukten alene, siklet de små dyrene. En annen gruppe med kakerlakker fikk sukkervann uten lukt tilstede, og disse viste igen siklerespons når de ble presentert for lukten senere.

Slik betinging betyr at disse insektene har en evne til å huske hendelser og kan lære om sammenhenger. Forskerne håper ved å undersøke den enkle hjernen til kakerlakker å lære mer om hvordan menneskets hjerne fungerer. Pattedyrs hjerne er svært kompleks, så derfor er det vanskelig å studere neurale mekanismer i den.

Kakerlakker kan både huske og lære, og forskerne håper å finne mer ut hvilke neuroner som er styrende for denne formen for læring. Å bruke en enkel modell slik som en kakerlakkhjerne kan føre til ny kunnskap om hva som skjer under læring, og denne kunnskapen kan forhåpentligvis være i alle fall delvis anvendbar på mennesker.

Hele artikkelen finnes her.

Skinners babyeksperimenter og andre myter

Datteren til atferdsanalytikeren/behaviouristen BF Skinner, Deborah Skinner, gjør i The Guardian et oppgjør med mytene rundt hvordan hun skal ha blitt eksperimentert på som baby. Den berømte faren bygget en seng/krybbe hvor temperatur og luftfuktighet var kontrollert, men i følge datteren var dette et bedre alternativ til den vanlige babysengen. Denne synes hun ligner mer på et bur, og hun fremholder at i den regulerte krybben kunne hun ha friheten fra å ligge påkledt og under tepper eller dyner.

I en bok av Lauren Slater er myten rundt bruken og effekten av krybben omtalt: ." . . caged for two full years, placing within her cramped square space bells and food trays and all manners of mean punishments and bright rewards, and he tracked her progress on a grid. And then, when she was thirty-one and frankly psychotic, she sued him for abuse in a genuine court of law, lost the case, and shot herself in a bowling alley in Billings, Montana. Boom-boom went the gun."

Vel, Deborah var ikke utsatt for merkelige eksperimenter og er hverken psykotisk, død eller sint på sin far. Hun skriver at hun hadde en god barndom. Les artikkelen her...

Som snart spedbarnsmor (igjen) klarer jeg ikke helt å ta stilling til hva jeg tenker om krybben, ettersom jeg ikke har sett den eller opplevd den. Men jeg har jo en klar oppfatning av at babyer liker godt å ligge uten klær og gleder meg over å få baby om sommeren denne gangen!

Gullfisker - mer enn du aner

Har du hørt at minnet til gullfisker er på ca tre sekunder? Trodde du at gullfisker ikke kan lære?

Fiskene du har i akvariet ditt kan i aller høyeste grad lære om ting i sitt miljø og hva som fører til belønning eller ubehag. Etologen Theresa Burt de Perera har uttalt at: "Folk flest ser på fisker som idioter med erte-hjerner som ikke kan huske ting i mer en et par sekunder. Vi har funnet at fisker har gode evner for å lære og huske, og har kognitive evner som ville overraske de fleste."

En som til de grader har vist dette gjennom praksis er Dean og Kyle Pomerleau som har trent akvariefisker siden 2004. Kyle er en ung gutt som vant to gullfisker på en skolebasar og sammen med faren sin har han trent, filmet og spredd kunnskap om trening av fisker. De har sammen bygget opp en treningsbok for salg, samt treningsutstyr, som de promoterer på sine nettside.

De har lagt ut en rekke videoer av fiskene sine. Her kan du se fiskene putte en ball i et fotballmål, svømme gjennom ringer og tunneler og andre imponerende triks! Alt ved bruk av belønning og shaping :)

Her er enda en video.

Høytsvevende hundekurs - Cynopraxis

Jeg er på kurs i Oslo denne helgen med Steven R. Lindsay. Han har skrevet 3 bøker i som henger sammen. Du kan sniklese litt på Google Books: Volume1, Volume 2, Volume 3. Jeg har brukt disse bøkene en del som oppslagsverk, fordi jeg har funnet det umulig å lese bøkene fra perm til perm. Det ante meg at kurset kom til å bli vanskelig tilgjengelig ut fra måten han skriver på.

Amerikanere bruker en masse ord for å si helt enkle ting, men Lindsay er vel det man kan kalle ekstremutgaven. Et lite utdrag fra det utdelte materialet i helgen forklarer en del:

"When caught up in a conflictive exchange, a preemptive escape-from-danger or autoprotective adjustments may be habitually relied upon to gain control. Incompetent exchange around points of interactive conflict appears to contribute to the etiology of reactive and impulsive behavior problems."

Selv som atferdsnerd har jeg problemer med å fatte hva setningene betyr og det neste er så å skjønne hva dette skal brukes til.

Starten av dagen var interessant på en litt merkelig måte. Han omtalte atferdanalyse/behaviorisme som at det hadde som hovedmål å kontrollere og forutse atferd. Dette mente han var utnyttelse av dyr, fasisme, slaveri og totalitært. Han mente videre at det var basert på at dyr og mennesker ble sett på som mekaniske innretninger.

Lindsay har vel rett i at forutsigbarhet og kontroll er viktige elementer i atferdanalysen. Det baserer seg jo utelukkende på observerbare hendelser. Men jeg trodde (i min naivitet?) at denne nature/nurture-debatten egentlig var lagt død? Kanskje det bare er slik i Norge? Som etolog med ekstrafag i atferdsanalyse kan jeg ikke se noen konflikt mellom de naturvitenskapelige disiplinene som økologi, atferdsanalyse, biologi, etologi osv.

Jeg ble vel egentlig litt mer forvirret over at han utover dagen ofte brukte begreper som kommer fra atferdsanalysen til å forklare fenomener og hendelser, samt at dette er en gjenganger i boken hans. I samme åndedrett så sabler han ned på de samme teoriene.

Han spurte f.eks retorisk "prøv å shape fram lek, det er umulig". B.F. Skinner snur seg nok i graven mens han jamrer at "lek er ikke en atferd, det er en sekkebetegnelse på en rekke atferder".

Lindsay kritiserte også forsterkningsteori på denne måten: "forsterkningsteorien har svakheter fordi det finnes tiltak som ikke er forsterkende selv om det inntreffer kontingent på (samtidig med) atferd og i andre sammenhenger er forsterkende". Han kom med eksempelet om at mat ikke kan brukes forsterkende på aggressjon og at man, selv om man systematisk "belønnet" aggresjon, ikke kunne observere noen økning i denne atferden, men tvert i mot en nedgang. Dette argumentet faller på sin egen urimelighet fordi forsterkning i atferdsanalysen kun er forsterkende når det øker en atferd. Dessuten har fenomenet "begrensninger på læring" vært kjent lenge. Se f.eks artikkelen "The Misbehaviour of Organisms" av Breland og Breland (1961).

Lindsay har absolutt spennende ting å si innimellom, men det er til tider vanskelig å følge ham pga det blomstrende språket og de raske assosiasjonsskiftene. Jeg går spent en ny kursdag i møte :)

Humanetologi - også et fag

Jeg har siden første gang jeg så Sugarcubes på MTV vært veldig fasinert av musikken til Bjørk. Uten at jeg har fulgt veldig godt med tror jeg at CD-samlingen er tilnærmet komplett.

I sin sang, Human Behaviour, sier hun at det ikke finnes noe kart for å forstå menneskelig atferd. Humanetologene og atferdsanalytikerne prøver seg nå likevel på å finne en del modeller for å forstå det bedre. Hadde det vært lettvint å forstå hadde vi ikke trengt dem.

Det at vi mennesker sliter sånn med relasjoner burde kanskje gi litt forståelse for hvordan hundene våre sliter med å forstå oss?

Hør et elendig opptak av musikken her.

"Human Behaviour"

Bjørk

If you ever get close to a human

and human behaviour

be ready to get confused

there's definitely no logic

to human behaviour

but yet so irresistible

there is no map

to human behaviour

they're terribly moody

then all of a sudden turn happy

but, oh, to get involved in the exchange

of human emotions is ever so satisfying

there's no map and

a compass

wouldn't help at all

human behaviour

Etologi og atferdsanalyse - hvordan de brukes sammen i trening av dyr

En diskusjon med andre hunde- og atferdsinteresserte gjorde at jeg skrev ned noen betraktninger rundt trening av dyr - dvs atferdsendring.

Jeg mener at man verken kan eller bør bruke atferdsanalyse alene for å trene dyr. Atferdsanalyse er slik jeg ser det et like viktig verktøy som etologi for å kunne forutse og endre atferd. F.eks - la oss si at du skal trene en helt ny art. Dersom du ser fullstendig bort fra etologi (altså læren om den aktuelle artens atferd og biologi) vil du bruke lang tid på å komme igang. Uten kunnskap om dyrets etologi aner du ikke om det er en kjøtt- eller planteeter, om det er et natt- eller dagdyr, hva det naturlig vil frykte, hvor dyret oppholder seg, naturlige sykluser, når i livet det er lettest å påvirke osv. Du vil komme til å slite med å finne rett belønning (liker hester drakamp? Vil geiten min jobbe for å få tilgang til blåbærsyltetøy?), du kan ufrivillig komme til å skremme dyret ditt (f.eks er undulater ofte redd for ting som beveger seg over hodet), du vil måtte teste ut når på døgnet dyret er lettest å trene etc.Bruker man kun atferdsanalyse i treningen av et dyr vil man gå glipp av all informasjonen som ligger i dyrets språk. Du vil ikke kunne gjenkjenne frykt eller aggressjon, fordi atferdanalysen ikke beskriver hvordan det ser ut hos ulike arter.

For å endre atferd er det bare miljøet man kan gjøre noe med - dvs man må bruke atferdsanalyse. På den annen side: Individet er gitt - det kommer med hele sin etologi (art, kjønn, alder, tidligere erfaringer osv). Etologien kan gi viktig informasjon om forutsetningene slik at vi kan tilrettelegge valgene av metoder innen atferdsanalyse bedre. Bruker man atferdsanalyse uten å ta hensyn resten av bildet vil man snart kunne komme ut for problemer. På samme måte ville man med utelukkende etologi-briller ikke (effektivt) kunne endre atferd.

Med etologi kan vi forutse atferder som atferdsanalyse ikke kan si noe om. Etologien kan f.eks forklare at katten ikke bruker tissekassen sin fordi maten står for nært opptil. Atferdsanalytikeren ville bare oppdaget at man fikk en reduksjon i atferden "bruke tissekassen". Uten etologisk kunnskap ville det tatt lang tid å teste atferdsendringer ved å endre en og en miljøbetingelse systematisk. F.eks måtte man flytte på alle gjenstander i rommet en etter en og registere eventuell atferdsendring. Man ville ikke hatt noen ide om at furasjeringsatferd (mat) kunne komme i konflikt med bruken av doen.

Atferdsanalyse alene tar ikke hensyn til dyrets etologi. Det er det bare treneren som kan gjøre. Derfor utfyller fagfeltene hverandre.

Men han er jo så glad i hunder da... Formildende eller skjerpende omstendighet?

Jeg hørte nylig Tore Tomter som er NRK dokumentaransvarlig uttale seg på NRK radio P1 i programmet Her og Nå om hundeprogrammet som går på torsdags kveldene (Hundens skikk og bruk). Programmet er ment for ferske hundeeiere og skal gi en innføring i hvordan hunden skal oppdras. "Hundeeksperten" er Jeppe Stridh fra Sverige. Programmet har fått kvass kritikk fra flere hold pga den unødvendig hardhendte håndteringen av hundene og bruk av bl.a rykking i båndet.

Tore Tomter gir uttrykk for at det er en smakssak hvilke metoder man velger å bruke og at det skal tilpasses hvert enkelt individ. Derfor har NRK heller ikke konsultert med fagfolk før de valgte å kjøre programmet. Det virker som han er ukjent med at dyrevernlovgivningen sier at dyr ikke skal dresseres unødvendig hardt; samt at metodene har potensiale for å være skadelige på dyrene.

Det som jeg biter meg merke i er at Tomter mot slutten av intervjuet tilsynelatende likevel føler et visst behov for å rettferdiggjøre Stridhs metoder. Han sier da at Stridh er jo så glad i hunder, så... Resonnementet er at dette skal virke formildende på Stridhs valg av metoder.

Som om det at man er i en nær relasjon utelukker at man vil begå overgrep eller vold. Jeg har et klart bilde av at det stort sett er familie og omgangskrets det går utover når folk bikker over. At hunden er i en nær relasjon til den som påfører ubehaget gjør at den alltid vil være i en situasjon hvor den kan forvente å få et ubehag. Det vil si at hundens velferd i større grad er truet enn om det var mer tilfeldige hendelser.

Jeg mener tvertimot at det er skjerpende at Stridh, på tross av at han er glad i og interessert i hunder, ikke klarer å sette seg inn i den mest basale læringsteori, samt dyrenes biologi og velferd.

Jeg ser og lærer, trodde jeg….

Jeg har opplevd et par ganger at folk mener at ulydige hunder har godt av å se hvor flinke hundene i en lydighetskonkurranse er og håper at litt av flinkheten vil smitte over på hunden deres. Vel, hadde det bare vært så enkelt så hadde jeg kanskje ikke behøvd å ta flere hundre tusen i studielån for å kunne hjelpe folk til å få kjekke og greie hunder.

Læring ved observasjon er en mer komplisert greie enn jeg tidligere trodde! I England opplevde man at en kjøttmeispopulasjon etter hvert lærte å hakke hull på tinnfolien som var på toppen av melkeflasker som stod utenfor hus. Atferden spredte seg over hele England på relativt kort tid. Ofte blir dette eksempelet omtalt som at kjøttmeisene lærte ved å se på hverandre. Som student trodde jeg også dette og klarte egentlig ikke å se andre forklaringer på det. Det var inntil en dyktig læringsspesialist, ved navn Bruce Overmeir, som tidligere hospiterte ved UiB forklarte meg hva som var feilen ved dette resonnementet.

Han fortalte om et læringseksperiment hvor en due hadde mulighet til å observere en due i et annet kammer. Den beglodde duen hadde lært at når den hakket på en lysende knapp ville det falle en godbit inn i kammeret til den. Så testet man om duer som hadde fått sett på den kompetente duen lærte det raskere eller saktere enn duer som ikke hadde fått lov å se på. Og jovisst - den duen som hadde fått lov å se klarte raskere å lære at det var glupt å hakke på den lysende knappen.

Man kunne valgt å avslutte forsøket der og sagt at dette beviste at duer kunne lære ved observasjon. Men det de gjorde i neste trinn var å sette en due til å se på et tomt kammer! Inni kammeret lot de lampen lyse og en godbit falle ut - uten at det var noen due der.

Siden testet de duene som hadde sett på det tomme kammeret mot duene som hadde sett på kammeret med den kompetente duen. Og det var underlig nok ikke noen spesiell forskjell mellom de to gruppene på hvor raskt de lærte å hakke på knappen for å tak i godbiten!

Det betyr strengt tatt at det ikke var synet av den kompetente duen som var viktig, men bare konsekvensen - nemlig det at det kom en godbit ut når lampen lyste.

Så for de engelske kjøttmeisene kan det tenkes at en med høyere rang jagde bort en mer kompetent kjøttmeis fra melkeflasken og fikk smake på godsakene. Kanskje den så fant ut at ved å trykke nebbet lengre nedi fikk den ut mer og ved å hakke hullet større fikk den tak i enda mer. Da er det ikke læring ved observasjon lenger, men læring ved prøving og feiling (operant betinging).

Slikt kan en atferdsnerd gruble mye på en sen kveld. Men nå OBSERVERER jeg at mannen min pusser tennene, så da får jeg vel lære av det og gjøre det samme… Natta!