etologi.no

Tjenestehundkonferansen i Belgia

2009-05-11T08:28:00.005+01:00

Nå er alt pakket og det er bare å sette seg på flyet til Ieper i Belgia. Det er et helt år siden jeg har vært på kurs nå, uten å være arrangør eller foreleser selv, så det skal bli deilig å lene seg litt tilbake og ta inn inntrykkene!

6th International Working Dog Conference handler om luktesans, syn, hørsel, prestasjoner og fysiologi, seleksjon, trening, genetikk, ernæring og erfaringsutveklinger av gode driftsmetoder. Jeg gleder meg!!!

Mer info på: http://iwdba.org/iwdc2009/

Selvlysende Beagle til catwalken

2009-04-24T19:08:00.010+01:00

Det er visst ikke bare veskehunder som er den store hitten. Nå har man laget selvlysende valper. Noe upraktisk er det naturligvis at man må ha dem i et mørkt rom med UV-belysning for å få fram effekten, men ryktene sier at Paris Hilton har donert penger til den videre forskningen.

Hundene er genmanipulerte slik at de produserer et rødt selvlysende protein som det vanligvis er sjøanemoner som er spesialister på.

Forskerne lagde Ruppy, på bildet, ved å først infisere fibroblast-celler (tidlig stadium av bindevevsceller) med et virus som var "motoren" for å sette genet inn i DNA'et i cellekjernen. Deretter overførte de kjernen i fibroblast-cellen til en hunde-eggcelle hvor kjernen var fjernet.

Den neste uken lette de febrilsk etter løpske tisper som ville finne seg i at ingen sex og ingen sædceller var involvert, mens cellen fikk ligge i en petriskål og dele seg. Det klonede embryoet ble satt inn i livmoren hos den utvalgte jomfruen.

På dagtid ser visst beaglene helt normale ut (den i midten er ikke manipulert, men de to andre er):

Oki - hvilke atferder skal vi sette på ønskelisten for våre fremtidige genmanipulerte hunder?

Jeg kommer ikke på så mange jeg vil ha, men minst en jeg vil fjerne. Hva er det for eksempel som gjør det så ytterst nødvendig å riste seg mest mulig i nærheten av MEG etter et bad? Dette må da være en mutasjon som er enkel å fjerne? Gjør sjøanamoner slikt, kanskje?

Men fra spøk til revolver. Hvis jeg legger til side mine personlige og egoistiske interesser i at genteknologien blir langt mer avansert, har jeg likevel kvaler med å akseptere de veiene som gås opp i prosessen. Jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om at vi er i stand til å skape selvlysende valper.

Pippi ikke være Beagle i mitt neste liv.

Tannlegen er ikke noe å være redd for...Mistenksom, nå!

2009-04-05T22:41:00.012+01:00

Vi er nok mange som er overbevist om at tannleger på fritiden liker å skyte på småfugler, gnikke isopor på vinduene til ungjenter som sitter barnevakt, skremme småbarn i mørket og er ivrige deltagere på allehelgensnatt. Men så han vi kanskje ikke hatt så forståelsesfulle foreldre og tannleger som denne gutten her.

Denne videoserien er en flott fortelling av hvordan Callan som ikke bare er redd for tannleger, men også alt som er nytt og fremmed, blir trent av sin mamma. Hun bruker mini-marshmellows som belønning (Callans eget valg), bruker en klikker som markør for rett atferd og bruker ord og signaler for å informere Callan om rett atferd.

Hun forsøker å passe på at kravene til Callan ikke blir for store - dvs at det er viktig at han ikke får panikk og å unngå at han begynner å trekke seg tilbake til et "tryggere sted" fra det stedet hvor han får belønningen.

Hun begynner derfor allerede å belønne utenfor tannlegekontoret. Samtidig med dette gjør hun hjemmetrening. Hun belønner Callan for å sitte i en stol (hjemme) og åpne munnen. Hun har også en treningsomgang hvor han skal berøre ulike deler av bilder som hun har tatt på tannlegekontoret og en hvor han skal bruke en tannlegeleke.

Mammaen bruker noen ganger bamsen til Callan til å gjøre ting mindre skremmende og hun gir aldri gir oppmerksomhet på fryktatferd. Hun gir tydelige signaler om ønsket atferd, bruker sin egen plassering av belønninger til å få ham dit hun vil og dersom det går litt dårlig finner hun lettere atferder eller får ham til å trene henne selv til de samme atferdene. Se hvordan det går fremover her:

Sitte i stol og åpne munnen:

Ta på bilder:

Være tannlege selv:

Første tur:

Andre tur:

Tredje tur:

Fjerde tur:

Femte tur:

Sjette tur:

Og syvende tur (1 uke siden!):

Jippi! Sitter i stolen og åpner munnen mens det borres i naborommet!

Mer enn hva jeg pleier å begynne å svette av når det gjelder tannlegekontorer. Dette etter at min mor og tannlegen satt på meg da jeg var seks år og borret i alle seksårsjekslene mine uten bedøvelse. Dette var en av de første gangene jeg var til tannlege. Jeg hylte av skrekk mens de oppgitt og kanskje litt sint fortalte meg at det ikke var noe å være redd for :) Jeg husker det meget godt, kan du si. Heldigvis gruer jeg meg ikke før jeg sitter i stolen, men disse lydene og luktene og skrapingen i tennene med den derre nålen gjør at jeg stivner i hele kroppen. Etterpå er jeg utslitt og stiv og støl.

Etter at jeg slo til en tannlege i panikk, kremt, har jeg heldigvis kommet til en tannlege som jeg har en avtale med om at hun sier til meg alt hun skal gjøre på forhånd. "Nå skal jeg skrape litt i tennene dine med denne" osv. Det virker på den måten at hun i det i det minste ikke er i fare for å bli overfalt av meg. Flink, hva?!

Til mammaen til Callan: Lykke til med treningen videre! Gleder meg til å se fortsettelsen!

Ekstrem gjeting

2009-03-28T14:49:00.002+01:00

Jeg må ærlig talt si at jeg ikke kan gå god for at alt dette er ekte. Bare at mye av dette kan gjøres med god planlegging, gode hunder og gjetere, mye arbeid og tålmodighet. Skjønner ikke helt hvordan de fikk beina til den sauen til å "gå"... Det så temmelig avansert ut! Og dette fyrverkeriet skjønte jeg heller ikke helt. Mon tro om de hadde noen porter?

Idéen er er kanskje det mest utrolige her. Når i livet våkner man opp midt på natten med en slik tanke? Og hvordan får man penger og folk til å stille opp? Meget kreativt!

Oppdatering: VG oppdaget og skrev om denne i dag, 23.04.09. Jeg er glad for å få bekreftet at dette med "beina som gikk" hadde hjelp av datateknologi :)

Dyreopplevelser i Tanzania

2009-03-12T10:43:00.013+01:00

Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne med å fortelle om turen til Tanzania for inntrykkene bare strømmet på. Høydepunktene kom rett og slett som perler på en snor. Her kjøres det lass på bagasjebrett på sykler som vi hadde gitt opp å få inni Hiacen vår. Det vi hadde hatt problemer med å få i en trillebår bærer de på hodet. Langs veiene selges eksospotter, kull, mango, kniver, veggkart, sofaer, brukte sko, veggur, levende høner som veives opp i luften for at vi skal se dem, klær, bokhyller, madrasser, pengesafer, pcer, korger, krydder... Det er utrolig å se hvordan alle bærer på noe eller skyver noe foran seg i en tralle eller på sykkel. På lastebilplan har de en egen teknikk med å holde hverandre i armene slik at de som ikke har noe å holde seg i ikke faller ut i svingene.

Hadde du fått dette inn i bilen din? (Bildet er tatt på campusen til Sokoine University, hvor vi har kontor.)

På vei ut av Dar es Salaam. En kar tar seg en hvil på bølgeblikkplatene på vei langs hovedveien...

Det største høydepunktet var uten tvil safarien til Mikumi Nasjonalpark. Vi hadde egen bil og kunne dermed kjøre rundt inni parken alene. Allerede før jeg kom inn i parken hadde jeg sett impala, sebra, elefant, gnu, bøffel og bavian. Vi skulle spise lunsj med en gang når vi kom inn, men før det var vi omsvermet av en flokk med impala og sebra. Helt utrolig! På restauranten satt vi frempå en terrasse med utsikt i alle retninger, like ved et vannhull. Vanligvis pleier det å samle seg en hel masse dyr der for å drikke, men nå var det bare gnuer, bøfler, elefanter, bavianer og sjiraffer akkurat der siden det fantes masse vann i hele parken. Det er visst ellers et helt fantastisk skue i tørketiden å sitte på den restauranten. Bare noen meter som skiller deg fra de ville dyrene – ikke noe gjerde heller!

Velkommen til parken!

Etter lunsjen fikk vi komme helt utrolig tett på elefanter – bare noen meter fra dem. Der stod de og beitet og de små ungene lekte med hverandre. Best å holde seg i bilen for de kan fort bli veldig gretne! Sjiraffene er bedårende og nysgjerrige. Vi fikk også se flodhest i vannet, og en voksen krokodille og en babykrokodille.

Velvillig posering

Noe jeg syntes var en trist og nærmest skammelig oppdagelse var at lukten av elefantene minnet meg om sirkus.

Bøfler i mengder

Gnuer og sebraer

Flokker med bavianer

Grrrh... jeg skal bite deg i lillefingeren

Impala

Og flodhest

Om natten leide vi hytter i parken og da hørte jeg løvebrøl en tre eller fire ganger! Jeg er ikke helt sikker hvor mange fordi jeg trodde det var gnuer eller noe som brølte så jeg syntes ikke det var så nødvendig å telle. Men neste dag fikk jeg vite at det var løvebrøl. De var ikke langt fra hyttene. Det hørtes slik ut.

Klokken tre om natten ble jeg sakte vekket av av drøm hvor jeg innbilte meg at det kom noen til døren – jeg drømte at det var en stor bestefar med tøfler som subbet i vei på et vegg-til-vegg-teppe. Men så våknet jeg ordentlig og kikket ut av vinduet fordi det var noen ritsj-ritsj-lyder der og da så jeg rett i skinken på en elefant! Den hadde hodet ved hushjørnet ved terrassen/døren. Så jeg listet meg til å åpne døren og så enda en elefant i hagen bare noen meter unna! Jeg tenkte at det ikke var så lurt å på amatørmessig-amerikansk-turist-vis å bli most av en afrikansk elefant så jeg turde meg ikke ut på terrassen, men jeg måtte da virkelig kikke ut døren et par ganger. Merkelig nok fikk jeg sove etterpå. Jeg stod opp klokken 5 og ventet på soloppgangen. Heldigvis var det veldig klart og fint og skinn fra himmelen. Soloppgangen kom presis kl 6 og da kom også Rune (Fjellanger) så vi skynte oss til bilen for å kjøre rundt mer. Utrolig flott å se hvordan det bare krydde med dyr og morgenaktiviteter i soloppgangen. Nesten det første vi så var to sjakaler. De er ikke så lett å få øye på på bildet, men det var enda ikek blitt lyst og jeg måtte holde kamera i ro med lang lukkertid...

God morgen, sjiraff...

I soloppgang...

Full av insekter i ansiktet.

Just hanging around... Denne karen her var så utslitt etter å fått seg et nummer på morgenkvisten at han bare ble sittende uten å flytte seg for bilen, selv om hele flokken hastet videre.

Jeg ble bare ikke lei av å dra på safari! Kunne holdt på i ukesvis tror jeg. Før vi dro fra parken i kjørte vi på safarirally i på gjørmeveiene og fikk bruk for både lav firhjulstrekk, differensialsperrer og mer fancy stuff for å komme ut av sumpene. Jeg fikk et solid blå merke på skinken da vi måtte gi full gass og jeg ble kastet rundt på som en filledokke i bilsetet. Det var virkelig kjempemorsomt J

Til slutt fikk jeg se Vuma Hills som er en teltleir for turister. Jeg trodde jo det var noen sånne små trekant telt, men det viste seg at de var på 20-30 kvm med tregulv, to dobbelsenger, toalett og til og med dusj! Det var et helt fasinerende anlegg og full restaurant med utsikt over faktisk store deler av nasjonalparken. Dit har jeg virkelig lyst til å ta med alle jeg er glad i og overnatte en gang!!!! Alt som skiller deg fra jungelen er en tynn duk. Fasinerende! Ungene hadde elsket det.

I Morogoro, hvor vi jobbet, så vi noe de kaller genet-cat eller noe lignende. Et lang, tynt, lite dyr med buskete og stripete hale. Kroppen er sølvgrå med svarte eller grå flekker. Nydelige dyr! Bilder her... Det er visst ikke så uvanlig å holde disse som kjæledyr visstnok.

Hva er dette da?? Denne så jeg da jeg snek meg ut av bilen for å tisse i bushen - litt spennende å måtte speide etter løver og elefanter før man gjør sitt fornødne... :)

I parken så vi utrolig mange typer fugler, hvor jeg ikke kjente til mange av artsnavnene. Vi så i det minste "hornbill" (slike med store, krumme nebb), men disse på så lang avstand at jeg ikke fikk tatt bilde. Så så jeg disse hvite fuglene som følger bøflene for å spise insektene og noen nydelige stærer som lekte seg på restauranten.

Stork

Sånne hvite bøffelfugler - ah! Det er så godt å kunne briljere med slike solide biologikunnskaper...kremt

Nå mangler jeg bare å få sett løve. Vi så forresten spor etter det som så ut som store kattepoter.

Jeg tok naturligvis bilde! Kanskje løve? Kanskje hyene?

Når jeg var i nasjonalparken slo det meg med stor kraft at det var ganske naturlig at det var her menneskeheten først oppstod. En slik grøde og et slik fantastisk plante- og dyreliv! Det var fasinerende å tenke på at under slike forhold var det de første fortsporene ble satt på jorden.

Nå skal jeg og forhåpentligvis mann og småtassene tilbake til Tanzania til høsten. Da planlegger jeg ferie i endene av jobbingen, slik at vi kan få oppleve enda mer av naturen og kulturen.

Senere skal jeg fortelle mer om hva vi jobber med og vise bilder av de bedårende rottene. I mellomtiden kan dere adoptere en rotte :)

Kwa Heri!

2009-02-11T21:26:00.005+01:00

Grytidlig i morgen må jeg bare gni søvnen ut av øynene - for da setter jeg kurs til Morogoro i Tanzania. Jeg og Rune Fjellanger (prosjektleder) skal jobbe med et mineprosjekt for GICHD og apopo.org. Med både hunder og rotter. Rottene er så store som katter og jeg gleder meg vilt til å hilse på dem. De er visst både sosiale og vennlige, bare de får tid til å våkne av seg selv. Omtrent slik som jeg. (Eller hva sier du mannen min? :) )

Det morsomme med å belønne dem er at de ikke spiser godbitene, men lagrer dem i kjakene til senere. Tenk at belønningen virker likevel! Det synes jeg er et fantastisk teoretisk konsept. Jeg hører forresten skumle rykter om at hannrottene har testikler så store som eliteokser, så biologien må visst også studeres litt nærmere.

Jeg skulle ønske jeg hadde tid til å fortelle mer nå, men nå må det lalles - i mellomtiden kan dere jo nyte bildet av det behårete firføtte.

Det finnes kun to typer fugl. Ørn og pippip....

2009-02-08T22:19:00.007+01:00

En bekjent av familien mener at det finnes kun to typer fugl. Ørn og pippip... Om dette skyldes humor eller dårlige ornitologiske opplevelser i oppveksten vet jeg ikke. Antageligvis en kombinasjon... :)

På en hyttetur til Heggøy ytterst i havgapet i Øygarden nå i helgen ble jeg beæret med vingesus fra denne store og flotte ørnen. Den fløy like forbi oss da vi gikk en liten tur i solnedgangen. Jeg blir alltid overrasket over hvor store de er!! Jeg fikk heldigvis røsket kameraet ut i tide og knipset i vei. Bildet kunne vært skarpere, men jeg er likevel fornøyd.

Vi traff også på denne rødstrupen som hadde god kommando over de mange turistene på Heggøy. Den nølte ikke et sekund med å starte å tigge mat fra oss da vi satte oss på verandaen for å slikke sol og fortære resten av hyttematen. Den kom så nært at jeg fikk tatt dette bildet av den. Den ble naturligvis belønnet for innsatsen.

Min bestemor forteller at den lille sønnen til rektor på UMB en gang hadde blitt veldig forundret over en voksen dame sin atferd ved fugledammene på Ås. Han hadde betraktet fuglene, mens damen forsøkte på sitt enkle vis å kommunisere med ham. Gutten kom etterpå og spurte:

"Jeg vet hva en and er. Jeg vet hva en gås er. Og jeg vet hva en svane er.
Men hva er en pippip?"

Bjeffehalsbånd - et skrekkeksempel fra et hundepensjonat

2009-02-02T12:03:00.006+01:00

av Randi Helene Tillung, M.Sc i atferdsbiologi, Fjellanger Hundeskole AS, Hordaland og Gry Løberg, MSc Companion Animal Behaviour Counselling, Manimal, Akershus

Manimal var nylig en tur til Bodø, for å ha sine faste atferdskonsultasjoner. Der ble Gry Løberg oppmerksom på at en person som hadde fått avslag på søknaden sin om bygging av hundepensjonat på grunn av støyproblematikk til nabolaget, nå hadde søkt på nytt. Og denne gangen med et HELT nytt argument.

Han lovet at han ville bruke bjeffehalsbånd på de besøkende hundene og dermed ville ikke bjeffing være et problem for naboene.

Byggingen har vært saksbehandlet i Bodø Kommune, hvor eieren av eiendommen i følge kommunens protokoll gjør det tydelig at bjeffehalsbånd er et tiltak som han vil legge til grunn for at søknaden skal gå gjennom:

” Når det gjelder støy fra virksomheten i kennel – vil støyisolerte yttervegger i bygninger og inngjerdinger dempe svært mye av hundeglam og sammen med bruk av bjeffehalsbånd vil tiltaket generere minimalt med sjenerende støy til omgivelsene.” og ” Tiltakshaver viser til at hundepensjonatet i tillegg vil legge vekt på aktivt bruk av bjeffehalsbånd.”

Lokale krefter har sendt bekymringsmelding til Mattilsynet hvor de påpeker at denne personen ikke bør få drive pensjonat i det hele tatt. Dette er vi hjertens enig i. Han må være svært dårlig orientert om gjeldende lover og retningslinjer, kjenne dårlig til hunders biologi og ikke minst er holdningene hans uforenlig med god dyrevelferd. Som kjent er det dem som steller dyrene, som er nøkkelen til at de får det bra.

Erfaringer med bjeffing fra Fjellanger Hundepensjonat

Fjellanger Hundepensjonat har nå drevet med oppstalling av privateide hunder siden 2005. Vi driver med støyreduserende tiltak på den måten at hundene skjermes fra innsyn, plasseres hensiktsmessig i forhold til hverandre, gir dem konger stappet med godbiter og leverpostei, samt at vi belønner stillhet (med pølsebiter).

Å straffe hunder på den ene eller andre måten i kennelen er fullstendig uakseptabelt og er enkelt og greit avskjedigelsesgrunn hos oss. Hundene er overlatt av sine eiere i den tro at de skal føle seg trygge og bli ivaretatt på best mulig måte. Det er ikke forenlig med å skremme dem på noen som helst måte. Hundenes bjeffing er en måte for dem å kommunisere på, f.eks at de er opphisset. Det kan også være et uttrykk for at de er ubekvem med en situasjon. Det viktigste da er å finne ut av hvordan man kan få dem til å føle seg bedre, ikke først og fremst å redusere bjeffingen.

Ellers må man utover det akseptere at hunder bjeffer både høyt og mye når man driver hundepensjonat, spesielt under fôringen og luftingen, og heller sørge for å plassere pensjonatet slik at det ikke er til sjenanse. Selv bor Randi Helene tyve minutters gange gjennom et skogsområde fra Fjellanger Hundepensjonat og på dager der vinden står i riktig retning kan hun selv høre hundeglammet rundt fôringstider. Spesielt de privateide hundene bjeffer ofte fryktelig mye. Langt mer enn tjenestehundene hos Fjellanger Hundeskole AS, som nøyer seg med å bjeffe når det skjer ”viktige” ting som besøk i kennelen, fôring osv.

For mer inngående informasjon om velferd og støy fra hundepensjonater se her.

Forbudt med automatiske straffeinnretninger

Ikke alle ser ut til å vite at sitronhalsbånd og andre automatiske dressurinnretninger som påfører ubehag er forbudt, selv etter den gamle dyrevernloven. Mattilsynet kom allerede i mars 2003 med sin uttalelse om automatiske dressurhalsbånd: ” Bruk av automatiske dressurhalsbånd uten at eier eller trener er tilstede er etter vår oppfatning i strid med dyrevernlovens § 11.” (se brev til fylkesveterinærene 13.03.2003, arkivnr: 751.3)

Dette er altså den gamle dyrevernloven hvor det slås fast at dressurhalsbånd er tillatt under aktiv dressur. Automatikk som utelukker treneren fra å påvirke utløsningen av ubehaget gjør at innretningene vurderes som ulovlig å bruke. Etter dette brevet kom ut er også all bruk av strøm blitt forbudt ved denne forskriften.

I samme brevet kommer Mattilsynets holdninger til denne typen trening, samt de dyrevelferdsmessige truslene klart frem:

”I dyrevernlovens § 8, pkt.7. heter det at det er forbudt å dressere dyr på slikt vis at det kommer i fare for å lide eller bli skremt i utrengsmål. Feil bruk av straff kan være psykisk belastende for hunden i slik grad at det er dyrevernmessig uforsvarlig. Dressurmidler som automatisk straffer hunden har stort potensial for å brukes feil, først og fremst fordi de kan brukes uten at hunden overvåkes. Et eksempel på dette er praksis med å sette ”bjeffehalsbånd” på hunder før man etterlater dem hjemme alene. Hunder som bjeffer når de er hjemme alene, lider ofte av angst for å være alene. At hunden i tillegg skal straffes med strømstøt eller vannsprut når den har en angstreaksjon er uforsvarlig dyrevernsmessig sett. Mange ganger er det for hunder nærmest umulig å ikke lage lyd, for eksempel hvis hunden blir skremt, skader seg, ser en katt utenfor gjerdet eller vinduet, eller fremmede trenger seg på mens hunden er alene. All slik feil bruk av straff er etter vår mening i strid med dyrevernloven.”

Vi er stiller oss bak Mattilsynets oppfatning og sier oss svært skeptisk til at sitronhalsbånd og lignende innretninger selges over en disk i dyrebutikker. Det er et stort potensiale for at slike innretninger brukes på hunder som er redde eller utilpasse. Typisk er det at det blir brukt på hunder som har separasjonsangst og som bjeffer når de blir forlatt. Disse kan bli aldeles skrekkslagne når de blir utsatt for et ubehag i alenesituasjonen, og vi har ikke tall på hvor mange historier vi har fått fra folk som har forsøkt det og istedetfor har endt opp med en hund som raserer inventaret, driver med selvskading og uler istedetfor å bjeffe.

Nå har vi fått enda en grunn til å bli bekymret over salget av bjeffehalsbånd. En grunn som vi ikke en gang kunne forestille oss! Det kunne jo, med kommunens bifall, bli tatt i bruk på hunder som av sine eiere ble overlatt til det de trodde var et hundepensjonat som ville passe på deres ve og vel – ikke som ville sprute på dem med sitron eller gi dem strøm dersom de blir engstelige...

Vi stiller med dette denne teksten til fri disposisjon for alle som ønsker å formidle budskapet til sine hundevenner, kunder eller medlemmer, så fremt forfatterne blir sitert korrekt.

PS: Vi vil i fellesskap sende en henvendelse til Bodø Kommune om at de må se bort i fra muligheten for at dette tiltaket skal kunne brukes og gi dem nødvendig informasjon slik at de blir kjent med at slik bruk både er etisk forkastelig og i strid med dyrevernloven. I tillegg tar vi kontakt med det lokale Mattilsynet og gir dem en påminnelse om sentralforvaltningens standpunkt.

Servicehunder har fått penger til forsøksordning

2009-01-22T09:27:00.011+01:00

Hjelpehunder og deres arbeid har alltid fascinert meg. Det er så mange dimensjoner ved et slikt hjelpemiddel, som ikke tekniske innretninger kan gi. Men jeg hadde ikke trodd det skulle bli så aktuelt for meg som det plutselig har blitt.

Mine faste lesere merket kanskje en lavere frekvens på bloggingen i desember. Det hang sammen med at jeg fikk vite at min yngste datter på halvannet år har en nevromuskulær lidelse, på folkemunne ofte kalt muskelsvinn. Denne sykdommen gjør at hun vil bli gradvis dårligere til å bevege seg og bli mer avhengig av hjelpemidler etterhvert. Hun har nylig lært å gå og jeg håper jo at hun kan få glede av den funksjonen lenge, men at det blir utfordringer er ikke til å komme utenom.

Jeg ser for meg at min neste hund må bli en rolig, barnekjær og stødig sak med passelig størrelse til å kunne støtte seg på. Min nåværende hund kan en hel del øvelser som å ta ut og inn av vaskemaskinen, ta opp skolisser, dra av jakker og sko, bære kløv, trekke i sele, slå av og på lys og lukke dører, og naturligvis apportere hva som helst (også metallapport i ti litersbøtte med vann - lite nyttig - men et morsomt og litt tøft triks...). Slike øvelser er enkle å lære inn, men utfordringen er å få den bombesikre hunden som digger alt av situasjoner og personer. Min hund er 11 år og omtrent like sær som hun er gammel. Border collies er vel heller ikke berømt for å være et godt valg som servicehund.

Forberedelse til og valg av hund til servicehundyrket er blant de viktigste delene av jobben. Å lære inn selve øvelsene er gjort på ganske kort tid dersom man har den rette hunden. Eller HESTEN!

Nysgjerrig nå? Se her:

Jeg fikk faretruende lyst på en slik liten sak da jeg så dette programmet. Og jeg ble himmelfallen da min mann, som har filateli som hobby og ikke er mer interessert i dyr enn at de kan klappes på og tas på tur, var åpen for ideen om hjelpehester.

Jeg har ikke kompetanse til å si hvor godt egnet miniatyrhester er som førere for blinde i forhold til førerhunder. Men hester har jo allerede bidratt mye til velferden for oss mennesker og at de har en evne til å lære en hel masse mer er utvilsomt. Å klikkertrene hester er som å skjære i smør med en varm kniv. Hester kan fylle roller som hunder ikke kan og kan gi en rekke viktige hjelpefunksjoner.

Hester lever også tre ganger så lenge som en hund. Miniatyrhester kan visst bli like gamle som det jeg er nå - hauggammelt med andre ord... Øynene deres er også slik at de kan se i en langt større vinkel en hunder har evne til. De kan også skryte av at folk er langt mindre redd dem enn hunder, en total mangel på rovdyrtenner og manglende jaktinstinkter som resulterer i at eieren seiler over plenen etter en katt. For dem som har plass til en ponni i huset er det beroligende å vite at de kan bli husrene - og hester kan gå med påhengt bæsjepose for turer i butikken.

Er du ikke overbevist enda om hvor fantastisk samspill man kan ha mellom hester og tobeinte bør umiddelbart du se denne videoen. Det samme gjelder om du er bare vagt interessert i dyr...

For å støtte servicehundsaken kan du ta en nærmere titt på www.servicehund.org, eller om du er på Facebook kan du melde deg inn i gruppen "Støtt servicehundsaken". Det er ikke bare penger som fungerer som støtte, men også tilstedeværelse, positiv omtale, hurrarop og heiing.

Genteknologi, go home... hunder avlet til de knapt tåler et vindpust

2009-01-22T09:13:00.005+01:00

Mange er redd for de effekter avansert genteknologi kan ha på mennesker, dyr og planter. Men det nevnes sjelden bekymringer rundt den mer tradisjonelle "genteknologien" - nemlig avl.

Seleksjon av egenskaper er meget effektivt og man kan se endringer i arvematerialet på forbløffende kort tid. Avl på kort snute, som er nevnt i enkelte rasestandarder for hund ("bildet" på hvordan en rase skal være) er blitt tatt til det mest ekstreme. I den grad at det er til betydelig sjenanse for hunder. Og forøvrig for dem som skal leve med hunden. Jeg glemmer ikke den mopsen jeg for snart ti år siden hadde på kurs. Den kunne man høre snøftingen fra allerede før eierne tok den ut av bilen. Da stod vi inne i treningshallen. Andre egenskaper er så ille at hunder blir avlivet eller dør på grunn av dem (heteslag pga dårlig evne til å kvitte seg med varme, alvorlige hudproblemer etc).

I denne BBC-dokumentaren får man et innblikk i hvordan rasestandarder, makthierarkier og systemet rundt avl er lagt opp på en slik måte at gode innspill til forbedringer for dyrs velferd ikke når frem.

I Norge tok Rådet for dyretikk opp denne problemstillingen for litt over ti år siden i denne uttalelsen. Hovedkritikken var: Det avles idag på hunderaser som har eksteriøre trekk som direkte medfører eller disponerer for sjukdom eller skade i en slik grad at det ikke kan anses å være etisk forsvarlig. Å avle slike dyr kan også være i strid med dyrevernlovens bestemmelser. Derfor er ikke hundeavl bare en privatsak, men et anliggende av allmen interesse. Sunne og funksjonsfriske hunder, fysisk som psykisk, må være et overordnet mål, uansett rase.

NKK kom den gangen med et særdeles diffust svar som jeg dessverre ikke lenger finner på nettet. Det var noe rundt at de brydde seg, men at man ikke skulle overdrive bekymringene ...og husk og mate småfuglene. NKK har senere kommet med et noe mer konkret innspill til Landbruksdepartementet (pdf).

BBC har, etter at de laget dokumentaren, nektet å dekke Crufts som er den største og mest berømte utstillingen i verden - og den viktigste i forhold til hvilke hunder som blir avlet på videre. For den britiske kennelklubben er det naturligvis et stort tap. Mediadekningen er alfa og omega for arrangementet. I tillegg har de mistet store sponsorer (Pedigree f.eks) og dessuten goodwill hos viktige samarbeidspartnere som RSPCA. RSPCA skrev denne bekymringsartikkelen i 2008, men har nylig uttalt seg positivt til at den britiske kennelklubben nå har snudd og vil forby innavl, samt endrer rasestandardene. de nekter likevel å stille på Crufts.

Måten den britiske kennelklubben har intensivert sin innsats på for at rasestandardene ikke skal gå på helsen løs for hundene kommer frem i denne uttalelsen. Og i denne kampanjen kan du finne en oversikt over alle de andre satsningsområdene de har for å forbedre helsen.

Jeg håper at kennelklubben, selv om det ikke har vært satt spesielt søkelys på, også vil se på rasestandardene som forlanger at hunder skal være skeptiske/reserverte mot fremmede. Selv mener jeg at det er et dyrevelferdsproblem, i og med at disse hundene blir holdt tett på mennesker og er tvunget til å forholde seg til dem. I min jobb som atferdskonsulent er det ikke sjelden at disse rasene kommer med frykt og aggresjonsproblemer i forhold til mennesker. Når aggresjon er involvert er det ikke lenger bare et dyrevelferdsproblem - da går det over til bli et problem for alle de som har noe med hunden å gjøre.

Jeg er veldig glad for at helseproblemer hos hunder blir satt på agendaen. Det er ikke til å tro hvor astronomiske summer folk bruker på å reparere dyrene sine. Og i samme øyeblikk blir de enda sterkere knyttet til dem.

Jeg skulle gjerne visst mer om denne tendensen til at vi mennesker blir tiltrukket av det avvikende - spesielt når det gjelder dyr. Alle som driver dyrebutikk vet jo at for å få solgt albinorotten er det bare å sette den sammen med de mørke. Og hvis den i tillegg har store/små ører og seks fingre på hver fot, som om den var rømt fra et kjernekraftverk, er den solgt før dagen er omme.

Gratis valpebok for nedlasting

2009-01-13T20:31:00.003+01:00

Denne fikk jeg tips om i dag - og vil gjerne dele med dere andre :) Skrevet av Dr. Ian Dunbar.

Superb valpekurs

2009-01-09T21:01:00.003+01:00

Jeg har ikke sett skateboard eller poter på føtter på valpekurs før. Innovativt og annerledes fra Silvia Trkman!

Og hvis du likevel synes du mangler inspirasjon til å finne på ting innendørs nå i vintermørket, ta en titt på denne. Skulle tro det kun var kanarifugler hun tenkte på da hun fant opp enkelte av disse stuntene!

Heltemodig hund! Eller? Skeptisk...

2008-12-09T22:08:00.010+01:00

Med fare for å virke som en gledesdreper våger jeg meg (for en gangs skyld) til å være uenig med veterinær Hans Petter Kjæstad på Veterinærhøyskolen.

Han uttaler i dag til VG at han ikke er overrasket over at en hund dro en påkjørt hund i "sikkerhet" på en motorvei. Han mener at hunden hadde en oppfattelse av at den andre trengte hjelp og at den også visste at den selv utsatte seg for fare da den løp ut i trafikken. Han omtaler hunden som en helt.

Jeg er ganske sikker på at hunder har en langt større evne til å ha komplekse følelser og til forstå situasjoner og hendelser enn det vi har bevist hittil. Men jeg er også overbevist om at vi ofte tillegger hunder hensikter de ikke har. Både positive og negative hensikter.

For å gjøre historien kort. Jeg har sett denne atferden før. I Sarajevo i september i år. Dette er by, som i likhet med Santiago som videoen er fra, har en stor populasjon med løshunder.

I Sarajavo var to hunder involvert og en tredje hund var påkjørt. Da jeg kjørte inn til Sarajevo fikk jeg observert de to hundene dragende på kroppen til den tredje i retning veikanten. Hunden var nylig påkjørt og kroppen var temmelig hel. Da jeg returnerte 1-2 timer senere fikk jeg studert de to hundene mens fortærte restene av hundens kropp. Samtidig viste de voldsomme aggressive utfall mot passerende biler. Knurring, bjeffing og glefsing når bilene passerte, og sliting i kadaveret når trafikken var roligere. Ressursforsvar mot biler!

(Digresjon: Hvordan forklarer man det med lederskapsteorien??? Ser ikke hundene på bilene som sjefer?)

Jeg har tidligere hørt om hundekannibalisme (om man kan bruke kannibalismebegrepet om dyr) fra gjetere i Italia som forteller at det ikke er uvanlig blant deres vokterhunder. De blir ikke akkurat bortskjemt med næringsrik mat, men må ofte klare seg med avfall fra osteproduksjon.

Man kan også lese i reiseskildringene fra Helge Ingstad at "kannibalisme" er vanlig forekommende blant sledehunder om sommeren. Den gang var det ikke uvanlig å sette sledehundene på en øy uten rømningsmuligheter og med ytterst lite jaktterreng. De hundene som klarte å få spist de andre overlevde.

"Dog eat dog" er forøvrig et allment uttrykk som beskriver egoistisk og hensynsløs konkurranse. Men slik biologisk realisme er ikke mat for media...

It's not only only to be a penguin...

2008-11-21T20:06:00.005+01:00

Hopping into the boat with a big fart, and landing with a bad smell.

Denne karen er æresmedlem i PiL (Pingviner i Livsfare) og har publisert en hakkespettbok i båtbenyttelse. Boken er kun tilgjengelig for pingviner som kan dokumentere mer en 12,5% slektskap.

Lite å gjøre i helgen? Ta ungene med på safari på pelsdyrfarm...

2008-11-11T23:26:00.010+01:00

Jeg syns det er verdt å gjøre oppmerksom på denne filmen publisert bl.a. i Dagbladet som jeg ganske sikkert er en start på en engasjert debatt rundt pelsdyrfarming.

Filmen er meget troverdig gjennomført, flott redigert og er et saklig innlegg i pelsdyrdebatten.

Selv er jeg i mot debattformer som innebærer sabotasje, hærverk og frislipping av fangede dyr. Disse mener jeg er ødeleggende innslag, som ofte vil tjene en motsatt hensikt. Det finnes ryddigere og mer effektive metoder å bruke for å få fram betydningen av dyrevelferd.

Denne filmen er et godt eksempel på hvordan man kan få med seg flertallet av befolkningen. Man skal være temmelig avstumpet om man ser denne filmen og føler seg likegyldig med lidelsene til de dyrene som her er behandlet feil, utilstrekkelig og svært uverdig. Kanskje vi alle burde følge oppfordringen til pelsdyrbransjens utspill om å ta seg et besøk på nærmeste pelsdyrfarm?

That Dam Neighbour With His Dam Skills, Dam Persistence and Dam Work Ethics

2008-10-26T00:01:00.008+02:00

Denne korrespondansen kom jeg over for flere år siden og jeg har moret meg mange ganger over det ytterst sarkastiske og indignerte brevet fra denne grunneieren som er et svar på en henvendelse fra Miljøverndepartementet.

Miljøverndepartementet har nemlig funnet at bygging av en beverdam på er brudd på gjeldende lovgivning ettersom de ikke kan finne noen søknad i sine arkiver... fra beverne... De ber videre om at at all uautorisert aktivitet straks skal stoppe.

På den andre siden er grunneieren dam glad i sine dam bevre og ikke svært imponert over det dam kontoret. Les og le....

STATE OF MICHIGAN
Reply to:
GRAND RAPIDS DISTRICT OFFICE
STATE OFFICE BUILDING 6TH FLOOR
350 OTTAWA NW
GRAND RAPIDS MI
49503-2341

JOHN ENGLER,
Governor
DEPARTMENT OF ENVIRONMENTAL QUALITY
HOLLISTER BUILDING, PO BOX 30473, LANSING MI
48909-7973
INTERNET: http://www.deq.state.mi.us/
RUSSELL J. HARDING, Director

December 17, 1997
CERTIFIED
Mr. Ryan DeVries
2088 Dagget Pierson, MI 49339
Dear Mr. DeVries:
SUBJECT: DEQ File No. 97-59-0023-1 T11N, R10W, Sec. 20, Montcalm Count-,),
It has come to the attention of the Department of Environmental Quality that there has been recent unauthorized activity on the above referenced parcel of property. You have been certified as the legal landowner and/or contractor who did the following unauthorized ctivity: Construction and maintenance of two wood debris dams across the outlet stream of Spring Pond.
A permit must be issued prior to the start of this type of activity. A review of the Department's files show that no permits have been issued. Therefore, the Department has determined that this activity is in violation of Part 301,. Inland Lakes and Streams, of the Natural Resource and Environmental Protection Act, Act 451 of the Public Acts of 1994, being sections 324.30101 to 324.30113 of the
Michigan Compiled Laws annotated.
The Department has been informed that one or both of the dams partially, failed during a recent rain event, causing debris dams and flooding at downstream locations. We find that dams of this nature are inherently hazardous and cannot be permitted. The Department herefore orders you to cease and desist all unauthorized activities at this location, and to restore the stream to a free-flow condition by removing all wood and brush forming the dams from the strewn channel. All restoration work shall be completed no later than January 31, 1998. Please notify this office when the restoration has been completed so that a follow-up site inspection may be scheduled by our staff.
Failure to comply with this request, or any further unauthorized activity on the site, may result in this case being referred for elevated enforcement action.
We anticipate and would appreciate your full cooperation in this matter. Please feel free to contact me at this office if you have any questions.
Sincerely,
David L. Price
District Representative
Land and Water Management Division

Så kommer det underholdende svaret fra den indignerte grunneieren :)

Reply:
Stephen and Rosalind Tvedten
2530 Hayes Street
Marne, MI
49435-9751
616-677-1261
616-677-1262
steve@getipm.com
1/6/98
David L. Price
District Representative Land and Water Management Division
Grand Rapids District Office
State Office Bldg., 6th Floor
350 Ottawa, N.W.
Grand Rapids, MI 49503-2341
Dear Mr. Price:
Re: DEQ File No. 97-59-0023; T11N, R10W, Sec 20;
Montcalm County
Your certified letter dated 12/17/97 has been handed to me to respond to. You sent out a great deal of carbon copies to a lot of people, but you neglected to include their addresses. You will, therefore, have to send them a copy of my response.
First of all, Mr. Ryan DeVries is not the legal landowner and/or contractor at 2088 Dagget, Pierson, Michigan - I am the legal owner and a couple of beavers are in the (State unauthorized) process of constructing and maintaining two wood "debris" dams across the outlet stream of my Spring Pond. While I did not pay for, nor authorize their dam project, I think they would be highly offended you call their skillful use of natural building materials "debris". I would like to challenge you to attempt to emulate their dam project any dam time and/or any dam place you choose. I believe I can safely state there is no dam way you could ever match their dam skills, their dam resourcefulness, their dam ingenuity, their dam persistence, their dam determination and/or their dam work ethic.
As to your dam request the beavers first must fill out a dam permit prior to the start of this type of dam activity, my first dam question to you is: are you trying to discriminate against my Spring Pond Beavers or do you require all dam beavers throughout this State to conform to said dam request? If you are not discriminating against these particular beavers, please send me completed copies of all those other applicable beaver dam permits. Perhaps we will see if there really is a dam violation of Part 301, Inland Lakes and Streams, of the Natural Resource and Environmental Protection Act, Act 451 of the Public Acts of 1994, being Sections 324.30101 to 324.30113 of the Michigan Compiled Laws annotated.
My first concern is - aren't the dam beavers entitled to dam legal representation? The Spring Pond Beavers are financially destitute and are unable to pay for said dam representation - so the State will have to provide them with a dam lawyer.
The Department's dam concern that either one or both of the dams failed during a recent rain event causing dam flooding is proof we should leave the dam Spring Pond Beavers alone rather than harassing them and calling their dam names. If you want the dam stream "restored" to a dam free-flow condition - contact the dam beavers - but if you are going to arrest them (they obviously did not pay any dam attention to your dam letter -- being unable to read English) - be sure you read them their dam Miranda first.
As for me, I am not going to cause more dam flooding or dam debris jams by interfering with these dam builders. If you want to hurt these dam beavers - be aware I am sending a copy of your dam letter and this response to PETA. If your dam Department seriously finds all dams of this nature inherently hazardous and truly will not permit their existence in this dam State - I seriously hope you are not selectively enforcing this dam policy - or once again both I and the Spring Pond Beavers will scream prejudice!
In my humble opinion, the Spring Pond Beavers have a right to build their dam unauthorized dams as long as the sky is blue, the grass is green and water flows downstream. They have more dam right than I to live and enjoy Spring Pond. So, as far as I and the beavers are concerned, this dam case can be referred for more dam elevated enforcement action now. Why wait until 1/31/98? The Spring Pond Beavers may be under the dam ice then, and there will be no dam way for you or your dam staff to contact/harass them then.
In conclusion, I would like to bring to your attention a real environmental quality (health) problem; bears are actually defecating in our woods. I definitely believe you should be persecuting the defecating bears and leave the dam beavers alone. If you are going to investigate the beaver dam, watch your step! (The bears are not careful where they dump!)
Being unable to comply with your dam request, and being unable to contact you on your dam answering machine, I am sending this response to your dam office.
Sincerely,
Stephen L.Tvedten

Den fulle korrespondansen finner du på

http://www.getipm.com/personal/dam.htm

http://www.getipm.com/personal/dam2.htm

http://www.getipm.com/personal/dam3.htm

Innsikslæring hos ...eh... duer

2008-10-24T22:30:00.006+02:00

Det kan ikke være mulig, tenker du. Har duer innsikt? Gi meg et eksempel!

Denne duen har lært at å hoppe ikke er "lov", og må altså komme seg til den fristende bananen på annet vis. Duen har blitt trent med operant betinging til å dytte bokser, klatre på bokser og til å hakke på plastbananer. Alt belønnet med korn. Og hver enkelt atferd for seg.

Men denne gang er du ALENE, lille due.

Bananen er utenfor din rekkevidde og du må selv finne løsningen med dine fem små gram med hjerne. Alt du får er en boks. Finn ut av det, Robinson. Vi tar tiden...

Innsikt er altså å bruke gamle erfaringer til å løse nye problemer. Denne bruker ca ett minutt. Forsøket ble gjennomført av professor Epstein og ble publisert i det prestisjetunge magasinet Nature i 1984. Se sammendrag her.

Videoen skal visstnok være en original fra det opprinnelige studiet.

Magisk Harry Houndini rømmer

2008-10-24T19:29:00.005+02:00

Kan du trikset er det enkelt... for alle andre er det magi.

Omtrent slik var det Houdini sa det når han slo hardt ned på show som utga seg for å være magi.

Men denne beaglen her trenger ikke magi for å bryte ut til den vakre naturen. Ved bruk av sin fysikk, en kløktig hjerne og erfaring med operante betingelser demonstrerer den en kompleks kjede. Ikke noe for dem som blir svimmel av gardintrapper.

Amazing Dog Escapes from Kennel - Watch more free videos

No, it's onsDOG...

2008-10-18T17:44:00.006+02:00

Min eldste datter, Anne Mathilde, har begynt på skolen i høst. Og her har hun visst en førsteklasses (tihi...) lærer ettersom hun kommer hjem og har lært både det ene og det andre. Blant annet snakker de på engelsk om vær, tall og farger. Onsdag forrige uke satt vi ved frokosten og jeg spurte slik som læreren "What's the weather like today?", "Is it windy?", "Is it raining?" og "Is there a rainbow?". Og min datter svarte "Yes" og "No", til min store fornøyelse.

I samme øyeblikk kom gode, gamle Jess luntende inn på kjøkkenet for å sjekke åpningstidene på kaviarutslippsfabrikken. Jeg spurte derfor Anne Mathilde:

"Is that your dog?"

Det var ikke lett for oss foreldrene å holde oss alvorlige da hun svarte, på sin liketil og selvfølgelige måte: "No, it's onsdog"

Jeg tror dette må bli navnet på min neste hund.

Her er min uforskammet friske og spreke, 10 og et halvt år gamle border collie, Jess. Bildet er tatt ved Bølhøvd, en liten høyde mellom Birgitstølen og Fagerdalen i fjellene nord for Hovet i Hallingdal. Jess bærer oppakningen. Hun har aldri vært syk i sitt liv, selv om hun har jobbet mye og hardt som gjeterhund. Bank i bordet (med referanse til forrige blogginnlegg om overtro...).

Overtro og autoshaping på mennesker

2008-10-10T08:41:00.004+02:00

Denne er hysterisk. Her er noen "forsøkspersoner" som på et TV-show viser bisarr og underholdende atferd som resultat av det de opplever som forsterkning på atferden deres.

Faktisk er det hele non-kontingent (dvs at poengene kommer vilkårlig). Poengene blir nemlig på komisk vis bestemt av en gullfisk...

Resultatet er en mengde kreativ atferd og til dels overtroisk atferd. Hvis du har lyst til å se belønningssugne folk som hopper på hoppeball, "rocker" med rockering og smeller ballonger - trykk på play :)

Mennesket - en levende løgndetektor

2008-10-06T19:07:00.006+02:00

Hele denne uken har jeg undervisning i atferdsanalyse (læringsteori) for studentene på Fjellanger Hundeskole AS, og da forsøker jeg alltid å krydre litt med videoer, demonstrasjoner og praksis.

En viktig del av atferdsanalyse er å observere. I atferdsanalyse er man veldig streng på at man skal legge bort tolkningen mens man observerer. Dvs man skal ikke legge følelser og vurderinger inn i det man ser. Man skal virkelig trene seg på å bli en god observatør og unngå å gå glipp av viktige observasjoner fordi man er opptatt med å føle, tenke og vurdere.

Til syvende og sist er det å tolke observasjonen korrekt også viktig. Det hjelper ikke at man bare ser og teller og måler uten å forstå hvilken viktig informasjon som har blitt deg til del. Har du blitt løyet til kanskje...?

Den unge damen i filmen har trukket et kort i en kortstokk, sett på det og gjemt det. Hun blir så instruert i å si ja til to motstridende spørsmål: "Er kortet svart?" "Ja" "Er kortet rødt?" "Ja".

Flere spørsmål kommer hvor hun også skal svare vekselvis nei eller ja på begge. Det ene svaret er nødt til å være løgn, mens det andre må være sannhet. I hvilket av tilfellene snakker hun sant og hvilket lyver hun?

Test deg selv og se om du klarer å finne ut hvilket kort denne damen har gjemt under matten.

Jeg klarte bare å finne ut de to første med fargen og typen. Der stoppet det... Men god observasjonsevne kan trenes! Er du bedre enn meg??

Barn lærer mer av belønning og mindre av korrigering

2008-10-04T22:03:00.003+02:00

Utdrag fra artikkel på forskning.no:

Små barn har vanskelig for å lære av sine egne feil. Men det hjelper å gi dem positive tilbakemeldinger, viser ny nederlandsk forskning.

Testpersonene i studien ble gitt flere enkle dataøvelser som gikk ut på å plassere forskjellige objekter i riktige kategorier. Etter første forsøk, fikk de positiv tilbakemelding (bra jobbet!) eller negativ tilbakemelding (galt svar!) avhengig av om de hadde fått riktig svar eller ikke.

- Vi målte deretter hjerneaktiviteten (fMRI-målinger) samtidig som vi noterte antall riktige svar.

Forskerne fant ut at barna i den minste aldersgruppen hadde særlige vansker med å lære, og forandre strategi, hvis de først hadde fått negativ tilbakemelding.

Områdene i den prefrontale korteksen ble heller ikke aktivert i like stor grad, som det man så hos de eldre barna og voksne. Men hvis de hadde fått positiv tilbakemelding, fant man høy aktivitet i det samme området. Dette kan bety at yngre barn har en helt annen læringsstrategi enn eldre.
De eldre barna ser dessuten ut til å være mye flinkere til å ta til å forstå hva de har gjort galt, for så å bruke det til å lære av sine feil. Voksne gjør det samme, men da mye mer effektivt. For yngre barn ser det ut til at verbal belønning må til, ifølge forskningsarbeidet.

- Det å lære fra sine feil er en mye mer kompleks handling enn det å bare fortsette i samme løype som før. Man må spørre seg selv hva nøyaktig som gikk galt og hvordan det var mulig, sier Crone på Universiteit Leiden sin hjemmeside.
Den nye nederlandske studien er unik i den forstand at tidligere studier kun har sammenlignet barn med andre voksne, og ikke barn med barn. Informasjonen kan dermed bli viktig i forhold til å øke forståelsen for hvordan barn lærer på de ulike alderstrinnene, noe som igjen kan anvendes i skolesystemet.

Pedikyr for hunder

2008-10-04T16:45:00.004+02:00

Hvis hunden er engstelig for å få filt neglene, hvorfor ikke lære ham å gjøre det selv?

Noen som kjenner til videoer av filing av neglene på bakbeina?

Barndomsminner fra Birgitstølen, gjeting og vokterhunder

2008-10-02T20:04:00.008+02:00

På oppfordring legger jeg ut artikkelen som jeg skrev om vokterhunder i arbeid etter at jeg deltok i to år på vokterhundprosjektet i Lierne.

Her kan du lese om de atferdsmessige forskjellene på vokterhunder og gjeterhunder, hvilke egenskaper en vokterhund skal ha, utfordringer i bruken av vokterhunder og litt betraktninger og observasjoner jeg gjorde de årene jeg deltok.

Jeg er takknemlig for at jeg fikk delta i prosjektet. I lange perioder fikk jeg oppleve å leve og jobbe tett sammen med folk som har blitt venner. Jess kom inn i mitt liv. Hun har tålt mye feiltrening og likevel blitt en svært dugande gjeterhund (vi har fått over 90 poeng flere ganger og har stilt i klasse 3). Deling er vår favoritt. Jeg fikk gjete sau hver dag i 6 måneder og fikk observere og leve med hund, sau og bjørn på kloss hold. Les om mitt uheroiske møte med bjørn her.

For meg var sauegjetingen en fortsettelse av alle de erfaringene jeg gjorde meg som kugjeter hver sommer på Birgitstølen til mine besteforeldre hele barndommen. Vi var som regel mer enn en gjeter og vi hadde ansvaret for å finne kyrne tre ganger om dagen, bringe dem hjem om morgen og ettermiddag, hjelpe til i fjøset og med separering, ysting og kinning, bære myse til kalvene, stelle hesten og hjelpe til med vasking og rydding. Vi måtte også være med på å plukke sopp og krekling, skrubbe kobberkjelen, tømme aske, drepe mus og lemen (vi ungene slo med en stav og bikkja tok de jeg ikke fikk), røyke ut røyskatt av veggene, fiske, hogge og bære ved m.m. Jeg tenkte aldri på noe som jobb, men tok ansvaret alvorlig. Hvor mange barn får oppleve slik i dag?

Vi hadde en tvers igjennom snill og lydig gjeterhund som het Tanja og var en blanding av border collie og finsk lapphund. Dessverre husker jeg ikke nøyaktig hvordan hun gjette, men jeg husker i det minste at hun bjeffet. Jeg antar derfor at det var lite "eye" og "stalk".

Jeg synes et par av kommandoene til Tanja er litt fornøyelige. Min Goffa (bestefar) kan ikke ha tenkt seg veldig nøye om da han valgte kommandoene "Bjeff" og "Ikkje bjeff" :) Men de virket utmerket! Jeg pleide å rope "Bjeff" når jeg ville ha mer fart på kuene på spesielle steder. De gikk jo i sitt rolige NRF-tempo. "Ikke bjeff" brukte jeg når hunden syntes det ble for morsomt å jage på dyrene.

Jeg trente dessuten ganske ofte sammen med Goffa på at hunden skulle rapportere til noen dersom jeg fikk problemer når jeg gjette. Dette var jo før mobiltelefonens tid... Mye kunne hende. Kyr som satt fast i myrhull, sjuke dyr el.l. Kommandoen var slik "Gå heimatt te mor" eller "Gå heimatt te far" alt ettersom hvor vi befant oss. Vi begynte på nært hold og gjorde avstanden større og større. Tanja skulle så føre de voksne til gjeteren. Jeg fikk heldigvis aldri virkelig bruk for den.

I sommer fikk jeg tatt turen opp til Birgitstølen. Min onkel har tatt nydelig vare på den gamle stølsbygningen hvor det har vært drift i over 300 år. Fremdeles er det fire kilometer til nærmeste grusvei og 6 kilometer kjøring derfra til bygden (Hovet). Min Gommo (bestemor) solgte ost direkte fra stølen til turgjengere gjerne hadde fått bestillinger i bygden. Vann finnes i slange utendørs om sommeren, men det er naturligvis ikke strøm der. Det er oppgradert med gassbluss ganske nylig, og det er bedre enn den evige varmen fra vedkomfyren.

Jeg og Nora Oliva (1 år) vandrer mot Birgitstølen.

Jeg blåser i lur

Vakre Birgitstølen. Oppunder himmelen.

Den grå bygningen til venstre er utedo og vedskjul. Så kommer våningshuset hvor deler er bygget av stein. Like til høyre ligger en liten bu med senger kalt Veslebua og til høyre bakom ligger fjøset. Nede til høyre på bygget er det et lite rom til grisen.

Og her er hva som skjer når man som barn har jobbet som gjeter på støl. Man begynner å interessere seg for dyr og natur. Og kanskje man ender opp med å gjete også som voksen.

Her er artikkelen min om Vokterhunder i arbeid

Vokterhunder%20i%20arbeid.pdf

Javel...så dette er flokken...1, 2, det var svære greier...skal vi vrimle bortover her?

2008-09-30T23:15:00.004+02:00

"For et nederlag. 8500 kroner. For en kompis. Som eg må holde i bånd for at han ikkje skal stikke av."